Jeg får vondt i magen, og kvalmen brer seg i hele kroppen min. Jeg har lyst til å spy opp hjertet mitt, de bitene som er igjen av det. Det gjør direkte vondt i brystet, i hele kroppen min. Som om jeg kommer til å spy hvert sekund. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg må bare la det være slik.
Jeg er ikke bra nok. Jeg har ikke mot nok. Jeg er alene, jeg har ingen lenger. ikke minst den. Jeg kan ikke si det, jeg sitter med noe annet. Noe jeg må holde ut, være trofast mot. Selv om hjertet mitt, hjernen min og kroppen min bevisst er et helt annet sted. Og alt jeg klarer å tenke på er hvordan jeg skal få det vekk. For det nekter å gi slipp. Det blir ikke borte. Jeg hater det. Jeg kjenner tårene velte opp i meg, men jeg gråter ikke. Jeg har grått nok for dette. Jeg vil ha det ut av livet mitt, jeg vil videre. Hvorfor skal det være så jævli vanskelig?

jeg skal fortsette å være sterk, framstå som sterk. Slik jeg alltid har gjort.